Bestemors dikt

Heima på Stord på julabesøk, kom eg over eit utklyppe dikt som vart funnen i bestemora mi sine saker etter ho døydde. Truleg har dette diktet sagt noko om hennar eigne tankar og lengslar, og eg merka òg at da sa noko om mine.
Omtrent slik lyder da:

Mitt barndomshjem,
et hus ved skogens kant,
er hva min lengsel aller oftest ser,
ja, det er slottet i mitt drømmeland.
Men dette huset finnes ikke mer.

Der lyder stemmene til mor og far,
så kjærlig, om jeg gråter eller ler,
og deres trekk gjør verden lys og klar.
Men disse kjære finnes ikke mer.

Og skogen bak er full av duft og glans.
Den er det sted der alle undre skjer,
i barnets lek, på veien hjem fra dans.
Men denne skogen finnes ikke mer.

Ved grinden står en ung alvorlig kvinne
og tar farvel. Det er meg selv jeg ser.
Hun har så store, vakre drømmer, hun.
Men denne kvinnen finnes ikke mer.

Jeg står ved vinduet i byens larm
og som i bønn. Det er om fred jeg ber,
og om hver ting som gjør en rik og varm.
Men intet, intet av det finnes mer.