Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Selv om Barnelova i mange år teoretisk har sikret barn i Norge rett til å være med på avgjørelser i forhold som gjelder dem selv, har lova i lang tid i praksis blitt satt til side av politikere og forvaltning, til fordel for blant annet likestillingspolitikk og foreldres behov.
Etter 8 år med rød regjering, som i likestillingens navn har påtvunget barn med skilte foreldre en samværsordning hvor mange barn mot sin vilje blir tvunget til å flytte hver uke mellom foreldrene, har nå flere politikere og fagfolk innsett de skadelige følgene av dette og sett behovet for å styrke/presisere barns rett til å være medbestemmende i forhold som gjelder dem selv.

Fra 1. januar i år trådte i kraft en ny skjerpet/tydeliggjort lovtekst av Barnelova Kap 5 § 31 som skal styrke barns rettigheter. Våre folkevalgte på Stortinget har vedtatt følgende:
Rett for barn til å vere med på avgjerd: ” Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.”

Det er verdt å merke seg at det i lovteksten brukes ordet ”skal”, - og ikke ”kan” eller ”bør”. Skal er et svært sterkt ord, og betyr at både foreldre og ”andre..... som har med barnet å gjere” (f. eks Familievern, PPT, Barnevern m fl.) plikter å høre barnet.

Men hva hjelper det at barn har fått lovgitt rettigheter, hvis foreldre nekter de disse? Hvem taler barnas sak hvis foreldre nekter å høre barna og lar være å ta de med på avgjørelser i forhold som angår dem?
Svaret er at ingen gjør det. For realiteten for barna er at mens flertallet av folkets representanter på Stortinget er opptatt av barnets beste, tydeliggjør lova og legger til rette for at barn skal få et bedre liv, fortsetter embetsverket som skal forvalte denne lova å føre politisk rød likestillingspolitikk som i praksis fratar barnet sine lovmessige rettigheter.
Eksempel på dette er Familievernkontoret (som blant annet foretar høring av barn). De viser til sin praksis som sier at Barnelova Kap 5 § 31: ”Rett for barnet til å vere med på avgjerd” bare gjelder forutsatt at begge foreldrene er enige om det!

Kan du tenke deg? Er det virkelig så enkelt å frata mennesker deres lovmessige rettigheter her i landet? Hva hvis dette gjelder andre lover, for eksempel retten til å stemme ved kommune- eller stortingsvalg? Man har en lovmessig rettighet til å stemme, men så kommer forvaltningen og sier at den gjelder forutsatt at........er enig i det? Eller tenk deg at Arbeidsmiljøloven i praksis bare er gjeldende, forutsatt at sjefen din er enige i det?

Slik forvaltningen/Familievernkontoret i Norge tolker og praktiserer Barnelova, fratar de i realiteten barn alle rettigheter lova har gitt dem. Dette fører til at barn fortsatt - på tross av ny lovtekst - blir tvunget til å leve i samværsordninger som påfører dem lidelse. Denne praktisering av lova skaper og forsterker ikke bare barns lidelse, men øker i tillegg også konflikten mellom foreldrene. Den forelderen som ønsker at barnet skal bli hørt og tatt med på avgjørelser, kan kjenne dyp frustrasjon over at barnet må lide pga at den andre forelderen nekter dette, men i enda større grad kjenne frustrasjon og avmakt over systemet/forvaltningen som svikter barnet når det aller mest trenger støtte til å bli hørt.

Systemet v/Familievernkontoret spiller foreldrene ut mot hverandre ved å gi en forelder mulighet/makt til å nekte barnet sine rettigheter, og stiller seg deretter på sidelinjen og sier at ”vi kan ikke gjøre noe før begge foreldrene er enige”. Enda verre blir konflikten når Familievernkontoret i neste omgang bruker ”manglende samarbeid mellom foreldrene” som argument for ikke å høre barnet, og sier at ”samarbeidet først må bli bedre” før barnet kan høres og tas med på avgjørelser. Et bedre samarbeid mellom foreldrene forutsetter jo nettopp at barnet blir hørt og at dets mening blir vektlagt!

Det er først og fremst foreldrenes ansvar at barnet blir hørt. Lova er helt klar på at foreldre SKAL høre barnet og ta det med på avgjørelser som gjelder barnets personlig forhold. Men; når en av foreldrene krenker barnets rett ved å nekte å høre hva det har å si, skulle man tro at Familievernkontorets oppgave burde være å fremme barnets rettigheter, og ikke løpe den forelderens ærend som nekter å høre barnet. Man skulle tro Familievernkontoret nettopp i saker der et barn blir nektet hørt av en forelder, i særlig grad ville være opptatt av å høre barnet! Men Familievernkontoret setter i stedet likestilling og foreldres behov foran barnets lovgitte rettigheter. Barn blir i slike saker krenket både av en forelder, og av systemet/forvaltningen, som begge fratar barnet den lovmessige retten Stortinget har gitt barn til å være med på avgjørelser som angår dem.
Det kan med dette se ut som at barn i Norge ikke har noen som ivaretar og verner om deres rettigheter, eller som har mandat til å gripe inn overfor en forelder som bryter med disse rettighetene.

Tolkningen forvaltningen forholder seg til (”Rett for barnet til å vere med på avgjerd” gjelder forutsatt at begge foreldrene er enige om det) er opplagt stikk i strid med barnets beste, men den må da også være i strid med intensjonen i lova og det Stortinget har ment da de styrket/presiserte barns rett til å være med på avgjørelser?

Man kan spørre seg om vi her i landet har demokrati og menneskerettigheter så lenge våre barn er underlagt en forvaltnings tilsynelatende totalitære regime, som ved å tilføye en tolkning til Barnelovas lovtekst, med enkelthet setter denne lova ut av spill og fratar barna deres rettigheter?
Hva må til for at forvaltningen skal føre en praksis i forhold til høring av barn som er i tråd med norsk lov og barns rettigheter, og som sikrer at barn faktisk blir hørt og får være med i avgjørelser som gjelder deres personlige forhold?