Homeopatisk Kreftklinikk

Sveits har eit anna type demokrati enn Noreg. I Noreg høyrer myndigheitene på den farmasøytiske industri. I Sveits høyrer myndigheitene på folket.

Gjennom ei folkeavstemming fekk folket i Sveits bestemma om dei ynskte eit utvida helsetilbod kor alternativ medisin og behandling skulle vera ein del av det offentlege helsetilbodet. Til da svarte den sveitsiske befolkninga eit rungande ”JA!”, og sånn blei da.

Slik har da seg at einskildindividet i Sveits no har fått eit mangfald av ulike behandlingstilbod å velgja imellom, kor kvar enkelt sjølv i stor grad bestemmer kva behandling som skal brukast for å bli frisk. Ein snakkar i liten grad om ”alternativ behandling”, men ser i staden alt som behandling, likeverdig og likestilt med einannan. På individuelt grunnlag får folket via offentleg sjukeforsikring dekka utgifter til behandlingar dei sjølv måtte velgja.

Kvar enkeltmenneske i Sveits har dermed fått stor fridom til sjølv å bestemma over eige liv – og sjukdom.

Haldninga til sveitsiske myndigheter er difor annleis enn i Noreg, kor staten og profesjonane er dei som (trur dei) veit kva som er best for kvar enkelt av oss. Vil ein her i landet som einskildindivid prøva ei behandling som skulemedisinen/ den farmasøytiske industri ikkje tilbyr og heller ikkje ynskjer konkurranse ifrå, eller som enkelte profesjonar føler sin maktposisjon og monopol trua av, - så lyttar staten heller til industrien og profesjonane framfor å gje kvar enkelt av oss moglegheit til å bli friske ved å kunne velgja utanfor da som enno kalles konvensjonell behandling. Myndigheitene her i landet ser lite til dei erfaringar blant anna Sveits og andre land har på dette. Dei stiller òg lite spørsmålstegn ved usanningar og løgner som svært ofte blir sagt om ”alternativ behandling” og sluker tilsynelatande rått såkalla ”dokumenterte vitenskapelege bevis” som i realiteten er fabrikert dokumentasjon betalt av farmasøytisk industri, med hensikt å sverta all behandling som dei sjølve ikkje kan tena pengar på. Òg NRK (statleg kanal) er med på å befeste denne haldninga gjennom blant anna programmet ”Folkeopplysningen”. Da er verkeleg grunn til å stilla spørsmålstegn ved kor den kritiske og gravande pressa her i landet er blitt av, men da er ei heilt anna sak som eg ikkje skal gå inn på no. 

Kun dei som sjølv har nok pengar til å kunne betala ”alternativ behandling” kan her i landet få anledning til å bli friske når da offentlege helsetilbodet ikkje verkar. Resten av folket må nøya seg med da snevre tilbodet som er, og får ein ikkje hjelp av da må ein leva med sine smerter og lidingar kanskje resten av livet. Ein blir fortalt at ”all behandling er prøvd, ingenting meir å gjera”, sjølv om dette ikkje er sant når ein kun har prøvd nokre få typar behandling/medisin. At mange menneske må lide fordi nokre få profesjonar vil verne om sine interesser, status og monopol, og farmasøytisk industri vil tene pengar, er uhøyrt. Dette kostar einskildindividet helsa og livet, - og da kostar kvart år da norske samfunnet milliardar av kroner.

Da er rart at da manglande mangfaldet i da offentlege helsetilbodet ikkje er meir fokus på, når staten v/Nav pressar på for å få flest mogleg av sjuke menneske ut i jobb. Ein skulle tru da ville vera av stor interesse å gje folk tilbod om eit mangfald av ulike behandlingar slik at flest mogleg kan finna noko som gjer dei friske. Dette heng òg saman med å gje einskildindividet fridom til sjølv å kunne velgja behandling, i tillit til at den som har skoen på sjølv veit kor han trykkjer. Ved å gjera dette, vil truleg langt fleire folk bli friske og ein vil oppnå da som ei kvar regjering her i landet har ytra som sitt mål, nemleg å få sjuke folk ut i arbeid igjen.

Kva med å byrja med å høyra kva folket i Noreg ynskjer og treng av helsetilbod?

I demokratiske Sveits har ein som fylgje av si opne haldning blant anna fått Europa sin første og einaste homeopatiske kreftklinikk: Santa Croce-klinikken med tilhaldsstad i Tessin. Her arbeidar homeopatiske legar som òg er utdanna tradisjonelt innan skulemedisin, og dei behandlar kreft og andre alvorlege sjukdomar anten reint homøopatisk eller i kombinasjon med skulemedisin. I Noreg hadde desse blitt kalla kvakksalvarar, og kanskje til og med blitt motarbeida og forfulgt.

Eit eksempel frå Santa Croce-klinikken er ei kvinna som for mange år sidan fekk brystkreft. Ho fekk dengongen behandling på skulemedisinsk vis ved vanleg sjukhus, med operasjon og cellegift. 6 år etter den behandlinga hadde kreften spreidd seg og ho hadde fått 17 metastaser i lungene samt fleire mikrotumorer. Ho blei av skulemedisinske legar fortald at ho kunne bruka kva som helst av ”alternativ” medisin og behandling, men utan cellegift ville ho vera død innan eit år. Men kvinna ville ikkje utsetje seg for fleire cellegiftkurar og tok kontakt med Santa Croce-klinikken. Her fekk ho koma til etter kort tid, dei gjorde grundige undersøkjingar og ho fekk eit homeopatisk middel som medisin. Ho blei heilt frisk!!!

Å tenkja at ho blei frisk av ”sukkerpiller” eller ”placebo-effekt” eller ”trua på det” som jo er ei vanleg haldning frå skulemedisinarar og andre ekstreme kritikarar til homeopatisk medisin, er interessant i denne saka. Viss dèt skulle vera tilfelle må me i alle fall snarast råd er få homeopatiske klinikkar i Noreg, når behandlinga deira kan gje slike resultater, heilt utan bruk av rådyr kreftmedisin og utan å påføra pasientane varige skadar og biverknadar.

Du kan høyra kvinna og hennar homeopatiske lege fortelja (tysk) på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=No2thr1m3BM

Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Selv om Barnelova i mange år teoretisk har sikret barn i Norge rett til å være med på avgjørelser i forhold som gjelder dem selv, har lova i lang tid i praksis blitt satt til side av politikere og forvaltning, til fordel for blant annet likestillingspolitikk og foreldres behov.
Etter 8 år med rød regjering, som i likestillingens navn har påtvunget barn med skilte foreldre en samværsordning hvor mange barn mot sin vilje blir tvunget til å flytte hver uke mellom foreldrene, har nå flere politikere og fagfolk innsett de skadelige følgene av dette og sett behovet for å styrke/presisere barns rett til å være medbestemmende i forhold som gjelder dem selv.

Fra 1. januar i år trådte i kraft en ny skjerpet/tydeliggjort lovtekst av Barnelova Kap 5 § 31 som skal styrke barns rettigheter. Våre folkevalgte på Stortinget har vedtatt følgende:
Rett for barn til å vere med på avgjerd: ” Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.”

Det er verdt å merke seg at det i lovteksten brukes ordet ”skal”, - og ikke ”kan” eller ”bør”. Skal er et svært sterkt ord, og betyr at både foreldre og ”andre..... som har med barnet å gjere” (f. eks Familievern, PPT, Barnevern m fl.) plikter å høre barnet.

Men hva hjelper det at barn har fått lovgitt rettigheter, hvis foreldre nekter de disse? Hvem taler barnas sak hvis foreldre nekter å høre barna og lar være å ta de med på avgjørelser i forhold som angår dem?
Svaret er at ingen gjør det. For realiteten for barna er at mens flertallet av folkets representanter på Stortinget er opptatt av barnets beste, tydeliggjør lova og legger til rette for at barn skal få et bedre liv, fortsetter embetsverket som skal forvalte denne lova å føre politisk rød likestillingspolitikk som i praksis fratar barnet sine lovmessige rettigheter.
Eksempel på dette er Familievernkontoret (som blant annet foretar høring av barn). De viser til sin praksis som sier at Barnelova Kap 5 § 31: ”Rett for barnet til å vere med på avgjerd” bare gjelder forutsatt at begge foreldrene er enige om det!

Kan du tenke deg? Er det virkelig så enkelt å frata mennesker deres lovmessige rettigheter her i landet? Hva hvis dette gjelder andre lover, for eksempel retten til å stemme ved kommune- eller stortingsvalg? Man har en lovmessig rettighet til å stemme, men så kommer forvaltningen og sier at den gjelder forutsatt at........er enig i det? Eller tenk deg at Arbeidsmiljøloven i praksis bare er gjeldende, forutsatt at sjefen din er enige i det?

Slik forvaltningen/Familievernkontoret i Norge tolker og praktiserer Barnelova, fratar de i realiteten barn alle rettigheter lova har gitt dem. Dette fører til at barn fortsatt - på tross av ny lovtekst - blir tvunget til å leve i samværsordninger som påfører dem lidelse. Denne praktisering av lova skaper og forsterker ikke bare barns lidelse, men øker i tillegg også konflikten mellom foreldrene. Den forelderen som ønsker at barnet skal bli hørt og tatt med på avgjørelser, kan kjenne dyp frustrasjon over at barnet må lide pga at den andre forelderen nekter dette, men i enda større grad kjenne frustrasjon og avmakt over systemet/forvaltningen som svikter barnet når det aller mest trenger støtte til å bli hørt.

Systemet v/Familievernkontoret spiller foreldrene ut mot hverandre ved å gi en forelder mulighet/makt til å nekte barnet sine rettigheter, og stiller seg deretter på sidelinjen og sier at ”vi kan ikke gjøre noe før begge foreldrene er enige”. Enda verre blir konflikten når Familievernkontoret i neste omgang bruker ”manglende samarbeid mellom foreldrene” som argument for ikke å høre barnet, og sier at ”samarbeidet først må bli bedre” før barnet kan høres og tas med på avgjørelser. Et bedre samarbeid mellom foreldrene forutsetter jo nettopp at barnet blir hørt og at dets mening blir vektlagt!

Det er først og fremst foreldrenes ansvar at barnet blir hørt. Lova er helt klar på at foreldre SKAL høre barnet og ta det med på avgjørelser som gjelder barnets personlig forhold. Men; når en av foreldrene krenker barnets rett ved å nekte å høre hva det har å si, skulle man tro at Familievernkontorets oppgave burde være å fremme barnets rettigheter, og ikke løpe den forelderens ærend som nekter å høre barnet. Man skulle tro Familievernkontoret nettopp i saker der et barn blir nektet hørt av en forelder, i særlig grad ville være opptatt av å høre barnet! Men Familievernkontoret setter i stedet likestilling og foreldres behov foran barnets lovgitte rettigheter. Barn blir i slike saker krenket både av en forelder, og av systemet/forvaltningen, som begge fratar barnet den lovmessige retten Stortinget har gitt barn til å være med på avgjørelser som angår dem.
Det kan med dette se ut som at barn i Norge ikke har noen som ivaretar og verner om deres rettigheter, eller som har mandat til å gripe inn overfor en forelder som bryter med disse rettighetene.

Tolkningen forvaltningen forholder seg til (”Rett for barnet til å vere med på avgjerd” gjelder forutsatt at begge foreldrene er enige om det) er opplagt stikk i strid med barnets beste, men den må da også være i strid med intensjonen i lova og det Stortinget har ment da de styrket/presiserte barns rett til å være med på avgjørelser?

Man kan spørre seg om vi her i landet har demokrati og menneskerettigheter så lenge våre barn er underlagt en forvaltnings tilsynelatende totalitære regime, som ved å tilføye en tolkning til Barnelovas lovtekst, med enkelthet setter denne lova ut av spill og fratar barna deres rettigheter?
Hva må til for at forvaltningen skal føre en praksis i forhold til høring av barn som er i tråd med norsk lov og barns rettigheter, og som sikrer at barn faktisk blir hørt og får være med i avgjørelser som gjelder deres personlige forhold?