Om hausten samla eg alle sorgene mine
og begravde dei i hagen.
Og då da blei april, og våren kom for å ekta Jorda
vaks da underlege, vakre blomar i hagen min
og dei var ulike alle andre blomar.
Og naboane mine kom for å beundra dei, og sa:
"Når da blir haust og såtid igjen, kan me ikkje då få frø av disse blomane,
slik at me òg kan få dei i hagane våre?
Kahlil Gibran
fredag 16. mars 2012
søndag 8. januar 2012
Folk ved fjorden
Eg har vore på kino og sett den norske dokumentaren "Folk ved fjorden". Da var ei GOD oppleving.
I filmen møter me Magnhild og mor hennar Maria, som driv garden på tradisjonelt vis. Og me møter Ole som òg driv sin gard slik dei gjorde før i tida.
Hovudpersonane og deira kvardagsliv blir skildra både realistisk og med varme, og da er tydeleg at han som har laga filmen har eit godt og nært tillitsforhold til dei han filmer. Utover i filmen kjenner eg at eg blir glad i dei eg òg, og i livet dei lever.
Kjærleiken og omtanken dei viser for dyra og for sine medmenneske, er godt å sjå. Likeså balansen mellom å vera audmjuk og å vera den ein er, - verken meir eller mindre. Dette rører ved hjarta mitt. Eg tek meg òg i å minnast folk eg vaks opp med; dei på filmen er jo akkurat lik dei eg sjølv eingong kjende!
Litt minner filmen meg om andre internasjonale filmar eg har sett, både dokumentarar og andre, kor ein skildrar kvardagslivet til mennesker som gjerne lever annleis enn da som vanleg er idag.
Livet som vert skildra og dokumentert er eit liv som snart ikkje lenger er å finna i Noreg, da døyr ut litt etter litt. Ein moderne livsstil kor materielle verdiar er nærast einerådande, utryddar da enkla livet kor ein lever tett på natur og dyr og kor dei indre verdiane er viktigare enn ytre stas.
Eg tek meg i å tenkja; kor er eg på veg?
Kva liv vil eg ha? Kunne eg ha levd slik dei lever på filmen?
Kanskje. Kanskje ikkje. Ho Magnhild ser ut til å trivast slik ho har det, men ho er ikkje åleina, ho og mora bur saman. Men Ole snakkar på ein måte som gjer at me skjønar han er einsam. Eg trur ikkje eg kunne ha levd so einsamt, men eg trur absolutt eg kunne ha trivdes ute på landet igjen.
Kanskje eg ville hatt litt av begge livsstilane. Kanskje da å leva og arbeida på ein gard kunne fungert viss me var fleire (vaksne) om da? Ikkje å stå åleina med alt? Vore sopass med folk at me alle kunne tatt del i arbeid og gårdsliv, - både på gården og kanskje òg ha ein liten jobb ved sida av? Alle hjelper til og tar sin del av arbeidet på garden, men og hatt tid til å lesa, læra, reisa bort på ein tur når ein kunne ha lyst til da, ta del i kulturliv, idrettsliv og foreningsliv viss ein ynskte da. Vera fleire om arbeidet på gården for at alle skal kunna ha fridom til å utvikla fleire sider av seg. Og samtidig få leva nær natur og dyr.
Eg ser at dei tankane eg her skisserer minner om øko-landsbyar og lignande, kor òg da å driva miljøvenleg blir vektlagd ved at ein gjer bruk av alternativ energi og anna.
Problemet med slike byar er ofte at mykje aktivitet foregår oppi hovudet, istaden for å få ting gjort i kvardagen. Og ein skal vera så snill med dyra at alle blir vegetarianarar. Og då mister ein mykje av da som me ser så herleg skildra på filmen, nemlig da realistiske kvardagslivet.
Kanskje ikkje alle vil lesa, læra noko nytt, reisa verda rundt, delta i allslags arrangementer og foreningar, - kanskje nokon synes da hadde vore heilt fint berre å vera på garden og arbeida med da som kreves der? Og ikkje gjort så mykje anna? Ha tid nok og ikkje kava rundt for å rekka over alt mogleg i frykt for å gå glipp av noko?
Eg trur mange som har vent seg til eit travelt liv i det moderne samfunnet ville fått abstinenser ved å bu og arbeida på ein gard, - likefullt kjenner eg ein slags fred og ro koma når filmen ruller over lerretet, og eg får vera tett på Magnhild, mora hennar Maria, og Ole. Da er noko trygt og godt over livet dei lever. Å få ein gløtt inn i dette livet gjer at eg kjenner meg meir levande. Filmen rører ved noko djupt inni meg. Eg takkar mannen bak filmen, Øyvind Sandberg i Øy-Film, for at han SER, - og har laga denne dokumentaren. TAKK!
Alle: SJÅ FILMEN!!!
I filmen møter me Magnhild og mor hennar Maria, som driv garden på tradisjonelt vis. Og me møter Ole som òg driv sin gard slik dei gjorde før i tida.
Hovudpersonane og deira kvardagsliv blir skildra både realistisk og med varme, og da er tydeleg at han som har laga filmen har eit godt og nært tillitsforhold til dei han filmer. Utover i filmen kjenner eg at eg blir glad i dei eg òg, og i livet dei lever.
Kjærleiken og omtanken dei viser for dyra og for sine medmenneske, er godt å sjå. Likeså balansen mellom å vera audmjuk og å vera den ein er, - verken meir eller mindre. Dette rører ved hjarta mitt. Eg tek meg òg i å minnast folk eg vaks opp med; dei på filmen er jo akkurat lik dei eg sjølv eingong kjende!
Litt minner filmen meg om andre internasjonale filmar eg har sett, både dokumentarar og andre, kor ein skildrar kvardagslivet til mennesker som gjerne lever annleis enn da som vanleg er idag.
Livet som vert skildra og dokumentert er eit liv som snart ikkje lenger er å finna i Noreg, da døyr ut litt etter litt. Ein moderne livsstil kor materielle verdiar er nærast einerådande, utryddar da enkla livet kor ein lever tett på natur og dyr og kor dei indre verdiane er viktigare enn ytre stas.
Eg tek meg i å tenkja; kor er eg på veg?
Kva liv vil eg ha? Kunne eg ha levd slik dei lever på filmen?
Kanskje. Kanskje ikkje. Ho Magnhild ser ut til å trivast slik ho har det, men ho er ikkje åleina, ho og mora bur saman. Men Ole snakkar på ein måte som gjer at me skjønar han er einsam. Eg trur ikkje eg kunne ha levd so einsamt, men eg trur absolutt eg kunne ha trivdes ute på landet igjen.
Kanskje eg ville hatt litt av begge livsstilane. Kanskje da å leva og arbeida på ein gard kunne fungert viss me var fleire (vaksne) om da? Ikkje å stå åleina med alt? Vore sopass med folk at me alle kunne tatt del i arbeid og gårdsliv, - både på gården og kanskje òg ha ein liten jobb ved sida av? Alle hjelper til og tar sin del av arbeidet på garden, men og hatt tid til å lesa, læra, reisa bort på ein tur når ein kunne ha lyst til da, ta del i kulturliv, idrettsliv og foreningsliv viss ein ynskte da. Vera fleire om arbeidet på gården for at alle skal kunna ha fridom til å utvikla fleire sider av seg. Og samtidig få leva nær natur og dyr.
Eg ser at dei tankane eg her skisserer minner om øko-landsbyar og lignande, kor òg da å driva miljøvenleg blir vektlagd ved at ein gjer bruk av alternativ energi og anna.
Problemet med slike byar er ofte at mykje aktivitet foregår oppi hovudet, istaden for å få ting gjort i kvardagen. Og ein skal vera så snill med dyra at alle blir vegetarianarar. Og då mister ein mykje av da som me ser så herleg skildra på filmen, nemlig da realistiske kvardagslivet.
Kanskje ikkje alle vil lesa, læra noko nytt, reisa verda rundt, delta i allslags arrangementer og foreningar, - kanskje nokon synes da hadde vore heilt fint berre å vera på garden og arbeida med da som kreves der? Og ikkje gjort så mykje anna? Ha tid nok og ikkje kava rundt for å rekka over alt mogleg i frykt for å gå glipp av noko?
Eg trur mange som har vent seg til eit travelt liv i det moderne samfunnet ville fått abstinenser ved å bu og arbeida på ein gard, - likefullt kjenner eg ein slags fred og ro koma når filmen ruller over lerretet, og eg får vera tett på Magnhild, mora hennar Maria, og Ole. Da er noko trygt og godt over livet dei lever. Å få ein gløtt inn i dette livet gjer at eg kjenner meg meir levande. Filmen rører ved noko djupt inni meg. Eg takkar mannen bak filmen, Øyvind Sandberg i Øy-Film, for at han SER, - og har laga denne dokumentaren. TAKK!
Alle: SJÅ FILMEN!!!
fredag 6. januar 2012
Studio Ghibli
Jeg har fått smaken på japansk tegnefilm, nærmere bestemt Studio Ghibli sine filmer. De er helt fantastiske!!!!!
De kan sees om igjen og om igjen og de snakker til dypet av deg selv. Symbolspråket i noen av filmene er kraftfullt, særlig legges det merke til i filmene Det levende slottet, og Chihiro og heksene.
Hayao Miyazaki har regissert flere av filmene hos Studio Ghibli, og han er tydelig opptatt av å formidle verdier som i vårt samfunn ikke lenger blir vektlagt. For eksempel legger man fort merke til hans glede over det enkle liv, og særlig det å oppholde seg ute i naturen. Ikke bare gleden av å være i vakre omgivelser beskrives, men også en stor respekt og ydmykhet for skog og trær - særlig STORE trær - er helt tydelig i alle hans filmer. Man får en følelse av å ha med større bevisstheter å gjøre, i møte med store trær (kan minne om "Avatar"). Det er som å møte noe stort, noe hellig, noe man kjenner ærbødighet for.
Skildringer av store grønne gressletter, åser, blomsterhav...... og måten det er tegnet og filmet.......dette kan bare beskrives av mennesker som har SETT, virkelig SETT. Med sitt indre. Mulig regissøren selv har hatt noen av de magiske og undelige opplevelsene som blir formidlet på en fabelaktig måte i filmene hans?
I noen filmer skildres dagliglivet på en realistisk og god måte; utfordringer man står over for og måter å løse disse på. Viktigheten av selvdisiplin, ydmykhet, være målrettet og å lytte innover, er alle verdier og egenskaper som går igjen i filmene, sammen med det å etterleve høye etiske leveregler.
Filmene Whisper of the heart, Katteprinsen, Kikki`s budservice, Ponyo og Laputa Himmelslottet, er alle fabelaktige - anbefales på det varmeste!!!
I filmene Nausicaä, Min nabo Totoro og Prinsesse Mononoke (sistnevnte en virkelig annerledes prinsesse HELT fri for krone og ballkjole!:) finner man igjen det glødende engasjementet for naturen, det å ta vare på og leve i pakt med den, være en del av den, og å være ydmyk for den.
Så og si alle filmene fra Studio Ghibli beskriver overnaturlige opplevelser, - og at disse faller seg helt naturlig.
Noe annet som også tydelig kommer fram i Hayao Miyazaki`s filmer er hans beundring og store tro på Kvinnen. I alle filmene hans finne man unge, selvstendige, sterke, kloke og kraftfulle kvinner som ydmykt lytter til sin intuisjon og følger sitt hjerte. De har stor personlig frihet, tar vare på seg selv, og føler stort ansvar for andre mennesker og natur.
Foreldre er ofte skildret som travle voksne som ikke har tid til sine barn, og de ser heller ikke hva barna trenger. Barna må klare seg selv - og tro på seg selv. Det gjør de ved å lytte til seg selv, stole på seg selv, stå opp for seg selv og det de tror på, - og få hjelp av gode hjelpere enten det er andre voksne, dyr eller skogsånder.
Jeg er blitt oppriktig glad i disse filmene. De rører ved noe dypt inni meg, og jeg kjenner både på lengsel og dyp fred når jeg ser de. Det er som om de minner meg om noe....... noe som er viktig...... noe som vi hadde en gang, men som er blitt borte i det samfunnet vi lever i.
Jeg takker og hyller Hayao Miyazaki og Studio Ghibli! Gjennom filmene sine har de virkelig bidratt til å åpne opp øyne og hjerter, - og minnet verden på hva som virkelig betyr noe.
De kan sees om igjen og om igjen og de snakker til dypet av deg selv. Symbolspråket i noen av filmene er kraftfullt, særlig legges det merke til i filmene Det levende slottet, og Chihiro og heksene.
Hayao Miyazaki har regissert flere av filmene hos Studio Ghibli, og han er tydelig opptatt av å formidle verdier som i vårt samfunn ikke lenger blir vektlagt. For eksempel legger man fort merke til hans glede over det enkle liv, og særlig det å oppholde seg ute i naturen. Ikke bare gleden av å være i vakre omgivelser beskrives, men også en stor respekt og ydmykhet for skog og trær - særlig STORE trær - er helt tydelig i alle hans filmer. Man får en følelse av å ha med større bevisstheter å gjøre, i møte med store trær (kan minne om "Avatar"). Det er som å møte noe stort, noe hellig, noe man kjenner ærbødighet for.
Skildringer av store grønne gressletter, åser, blomsterhav...... og måten det er tegnet og filmet.......dette kan bare beskrives av mennesker som har SETT, virkelig SETT. Med sitt indre. Mulig regissøren selv har hatt noen av de magiske og undelige opplevelsene som blir formidlet på en fabelaktig måte i filmene hans?
I noen filmer skildres dagliglivet på en realistisk og god måte; utfordringer man står over for og måter å løse disse på. Viktigheten av selvdisiplin, ydmykhet, være målrettet og å lytte innover, er alle verdier og egenskaper som går igjen i filmene, sammen med det å etterleve høye etiske leveregler.
Filmene Whisper of the heart, Katteprinsen, Kikki`s budservice, Ponyo og Laputa Himmelslottet, er alle fabelaktige - anbefales på det varmeste!!!
I filmene Nausicaä, Min nabo Totoro og Prinsesse Mononoke (sistnevnte en virkelig annerledes prinsesse HELT fri for krone og ballkjole!:) finner man igjen det glødende engasjementet for naturen, det å ta vare på og leve i pakt med den, være en del av den, og å være ydmyk for den.
Så og si alle filmene fra Studio Ghibli beskriver overnaturlige opplevelser, - og at disse faller seg helt naturlig.
Noe annet som også tydelig kommer fram i Hayao Miyazaki`s filmer er hans beundring og store tro på Kvinnen. I alle filmene hans finne man unge, selvstendige, sterke, kloke og kraftfulle kvinner som ydmykt lytter til sin intuisjon og følger sitt hjerte. De har stor personlig frihet, tar vare på seg selv, og føler stort ansvar for andre mennesker og natur.
Foreldre er ofte skildret som travle voksne som ikke har tid til sine barn, og de ser heller ikke hva barna trenger. Barna må klare seg selv - og tro på seg selv. Det gjør de ved å lytte til seg selv, stole på seg selv, stå opp for seg selv og det de tror på, - og få hjelp av gode hjelpere enten det er andre voksne, dyr eller skogsånder.
Jeg er blitt oppriktig glad i disse filmene. De rører ved noe dypt inni meg, og jeg kjenner både på lengsel og dyp fred når jeg ser de. Det er som om de minner meg om noe....... noe som er viktig...... noe som vi hadde en gang, men som er blitt borte i det samfunnet vi lever i.
Jeg takker og hyller Hayao Miyazaki og Studio Ghibli! Gjennom filmene sine har de virkelig bidratt til å åpne opp øyne og hjerter, - og minnet verden på hva som virkelig betyr noe.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)