Sannheten om Hitler og sosialismen

Hitler var sosialist, arbeiderpartimann og leder for Det Tyske Sosialistiske Arbeiderparti.

Inspirert av liberalistiske frihetsverdier og fremvekst av demokrati i USA, oppstod det i Europa på slutten av 1800-/begynnelsen av 1900-tallet et gryende demokrati, og menn (og senere kvinner) i arbeiderklassen fikk stemmerett. I europeisk arbeiderbevegelse oppstod det da to politiske partier; Det Kommunistiske Arbeiderparti og Det Sosialistiske Arbeiderparti. Kommunistene i Russland angrep og drepte hele den regjerende tsarfamilien, Sovjetunionen ble dannet og Stalin valgt som enerådende hersker. Arbeiderbevegelsens kommunister over hele Europa hyllet ham som sin store leder.

Sosialistene i Vest-Europa fryktet at kommunistene i øst skulle bli enerådende og ta makta også i vest, og det utviklet seg en maktkamp i Europas arbeiderbevegelse mellom Det Kommunistiske Arbeiderparti og Det sosialistiske Arbeiderparti. 
For folk flest var det imidlertid vanskelig å se forskjell på disse to arbeiderpartiene: Begge var hjemmehørende på den politiske venstresiden (begge brukte bl.a. politisk rødt flagg). Begge var imot flerpartisystem og demokrati, og fremmet istedet sterk statlig styring hvor kun en liten og enerådende politisk ledelse skulle ha utvidet beslutningsmyndighet og makt over hele folket. Og begge partier la det meste av ansvaret for samfunnets og verdens elendighet på jøder, som ble diskriminert, forfulgt og drept.

I Tyskland ble Hitler valgt til leder for Det Tyske Sosialistiske Arbeiderparti. For å nå frem og vinne flest mulig velgere fremmet sosialistene overfor folket viktigheten av å støtte opp om Tyskland og en tysk politisk leder, fremfor å hylle en leder i et annet land, som kommunistenes Stalin i Sovjetunionen var. For riktig å understreke dette, besluttet de tyske sosialistene å kalle seg nasjonalsosialister (tysk; nationalsozialisme, forkortet nazi). De beholdt sitt partiprogram som før, partiledelsen var den samme, - ingen forandring i politikk, bare endring i navn. På denne måten ble det gjort klart for det tyske folk at hvis man var glad i sitt land og ville være lojal mot Tyskland, stemte man på den nasjonale sosialisten Hitler. Var man derimot kommunist og tilhenger av Stalin - leder for en annen fiendtlig nasjon, - var dette å oppfatte som landsforræderi.

Det tyske folket, og europas befolkning generelt, fikk dengang all informasjon gjennom datidens begrensede media; radio, aviser og magasiner, - som èn etter èn ble overtatt og kontrollert av sosialistene/staten. Aviser og magasiner som var kritiske til Hitler, enten de var kommunistiske, - eller liberale/hjemmehørende på den politiske høyresiden, - ble fremstilt som løgn og forbudt, og mennesker som ble knyttet til denne illegale media ble forfulgt og drept. I mangel på sann informasjon og opplysning og under ensidig politisk påvirkning, manipulasjon, løgn og bedrag, lot det store flertallet av den tyske befolkning seg (ukritisk) lede til å støtte opp om det sosialistiske arbeiderpartiet. Hitler vant valget - og avskaffet demokratiet.
Slik Stalin ble hyllet av kommunister over hele Europa, ble Hitler hyllet av sosialister i alle europeiske land, også i Norge, hvor hundretusenvis av sosialistiske arbeiderpartitilhengere så ham som sin store leder.

Da USA sammen med de allierte i 1945 gikk til angrep og seiret over Hitler og reddet Europa fra seg selv, våknet flertallet av det europeiske folk utav “Hitler-boblen” og så med gru på hva de hadde vært med på (eller lukket øynene for). Den grufulle virkeligheten førte for noen til følelse av dyp skam og stor skyldfølelse. Andre fordømte: For en ondskap! For noen hjerterå, kalde mennesker som har gjort dette! Atter andre kunne ikke se at verken de eller Hitler hadde gjort noe galt. 
For “menig mann” var det vanskelig å skulle stå ansvarlig for grusomheter utført mot jøder og andre. Skam og skyldfølelse ble for tungt å bære. Fremstillingen av nazister som kalde og hjerterå, gjorde at det var få som kjente seg igjen i denne beskrivelsen. Dette la grunnlaget for oppfatningen om at “det var ikke oss”. Millioner av sosialister over hele Europa som hadde støttet Hitler og hans arbeiderparti, benektet plutselig all tilknytning til dette. Sjokk og skam gikk over til fornektelse, bagatellisering og rettferdiggjøring. Sosialistene skyldte på andre og benektet det de selv hadde gjort: “Det var ikke oss”, sa de. “Vi gjorde ikke dette! Det var de slemme, kalde og onde menneskene på den ytterste politiske høyresiden som gjorde dette. Vi kjempet imot. Vi var motstandsfolk vi!” 

På grunnlag av løgnen “Det var ikke oss, det var de høyreekstreme” ble sosialistene etter annen verdenskrig sittende med makta i de fleste europeiske land. De fortsatte å kontrollere media og aviser, og sørget for at sin “sannhet” ble gjentatt overfor folket igjen og igjen; at det var de kalde, onde, slemme menneskene på den ytterste politiske høyresiden som hadde gjort grusomheter mot jødene. Interessant er det at samtidig med denne fornektelsen ble det både fra myndigheters hold og blant folk flest, lukket øynene for at overlevende hjemkomne jøder igjen ble utsatt for et ekstremt hat og jaget på flukt (noen drept) av folk som under krigen hadde overtatt deres hjem, forretninger og eiendommer. Jødehatet fortsatte som før, selv om krigen var over.
Statlige utnevnte historikere skrev historiebøker hvor Hitler ble definert som “høyreekstrem”, og journalister/media løp ivrig sosialistenes ærend og sørget for å spre den moderne tids største historiske løgn. Lærere utdannet ved statlige høyskoler/universitet har siden krigen fortalt generasjoner av elever i grunnskole, videregående og ved universitet om “Hitlers høyreekstremisme”. Fremdeles den dag idag kan vi i media og ved utdanningsinstitusjoner, i historiebøker og i debatter høre sosialistenes løgn gjentas, ved at den politiske høyresiden beskyldes for grusomheter venstresiden i virkeligheten utførte.

Man skal ikke ta livsløgnen fra et menneske heter det. Men hva hvis den fører til gjentakelse av historien og nye grusomheter?

Sosialistenes og arbeiderbevegelsens historie og mørke fortid, har stor relevans for dagens politikk. Det er idag et faktum at i Europa og Norge er jødehatet like sterkt som før annen verdenskrig. Det er et faktum at mange jøder nå ikke ser annen mulighet enn å flytte (flykte), og titusenvis drar bort fra Europa. Det er også et faktum at hatet mot jøder i all vesentlig grad fremmes av den politiske venstresiden; Arbeiderpartiet, AUF, SV og partiet Rødt, (men høres også fra Senterpartiet, Venstre og Krf), sammen med LO (arbeiderbevegelsens landsorganisasjon), samt kristen-sosialister og muslimer.
Den politiske venstresidens sterke jødehat ble for over 70 år siden lukket øynene for, - og lukkes fremdeles øynene for den dag idag. Historien er nå på vei til å gjenta seg, og ingen ser det. Vi er blinde fordi vi i generasjoner er lurt til å tro at faren kommer fra høyre, mens den i realiteten kommer fra venstre. Vi er alle blitt lært opp til å tro at rødt er blått. Jødehatet kan derfor fritt boltre seg uten at noen reagerer.

Kanskje mange av dagens sosialister selv ikke greier å se sitt jødehat, fordi de fleste av deres forfedre og-mødre ikke måtte stå til ansvar for sine rasistiske holdninger, hatefulle ytringer og grusomme handlinger mot det jødiske folket? Kanskje det at de fleste sosialistene dengang slapp unna gjorde at de ikke lærte noe av det som hadde skjedd? Kanskje tidligere generasjoners fornektelse og manglende lærdom har ført til at mange av dagens røde politikere og deres tilhengere, ikke forstår at det er jødehat de mange ganger fremmer med sine holdninger, ytringer og politiske beslutninger? 
Kanskje har det å gjøre seg blind for hva som skjedde i fortida gjort at man blir blind for hva som skjer i nåtida?
Eller kanskje det er Jantelova og fare for tap av ansikt som er den viktigste årsak til at man ikke vil se og lære av historien?

Dagens sosialister er ikke ansvarlige for det deres forfedre og -mødre gjorde mot det jødiske folket under annen verdenskrig. De er heller ikke ansvarlig for at deres forfedre og -mødre etterpå løy overfor generasjoner av etterkommere om hva de hadde gjort, og at all skyld ble lagt på høyresiden for overgrep og grusomheter venstresiden selv utførte. 
Men dagens sosialister er ansvarlige for å føre løgnen videre; å fortsetter å lyve om fortida, å fortsette å legge skylda på høyresiden, å fortsette å få folk til å tro at rødt er blått. De er ansvarlige for all jødehat den moderne tids største historiske løgn idag aktivt er med på å fremme.

Folkevandringer før og nå

De fleste av oss kjenner til hva som skjedde under den forrige store folkevandringen, dengang da europeerne invaderte Amerika; Man husker Columbus som oppdaget det amerikanske kontinentet, og de påfølgende 400 år med massiv europeisk utvandring til Frihetens land. Europeere som flyktet fra politiske og religiøse totalitære regimer preget av undertrykkelse, forfølgelse, terror, kriger og fattigdom, - til Amerika, landet hvor de indianske innbyggerne levde i fredelige, demokratiske samfunn.

Vi husker møtet mellom Europa og Amerika og hvordan det utartet seg: Indianerne som trodde europeerne var som dem; en skjebnesvanger holdning som skulle få fatale følger. De møtte sine nye landsmenn med stor gjestfrihet, toleranse og åpenhet, og nyankomne europeere fikk gratis bolig, mat og alt de trengte for å kunne bo og leve i samfunnet de var kommet til. Europeere utnyttet tilliten, byttet til seg gull mot billige glasskuler og inngikk løfter som de brøt straks de hadde oppnådd det de ville.

Indianske ledere oppfordret sin urolige befolkning til å være raus og inkluderende, og til å møte de hvite med toleranse og respekt; “ikke alle er lurendreiere, løgnere og voldsmenn, vi må ikke dømme alle utfra det noen få gjør, vi må vise dem tillit”. Etterhvert som innvandringen økte og europeerne ble flere og flere, dannet de parallellsamfunn med byer kun forbeholdt hvite, og hvor det var livsfarlig for indianere å bevege seg inn i. Indianske lover ble satt tilside og europeisk lovverk innført -juridiske såvel som moralske.

Personlig og åndelig utvikling var av stor betydning i de indianske samfunn. Undring, toleranse og respekt for alt liv, sammen med personlig frihet og personlig og sosialt ansvar, utgjorde grunnsteiner i deres demokrati. De var derfor åpne for og interessert i å lære om andres kultur og gudstro. Europeerne trodde blindt på Den Ene Sanne Tro og Lære, kristendommen, og så på seg selv som rettroende og gudsfryktige, hevet over andre mennesker med annen tro. Indianerne ble av de hvite sett på som vantro, ureine hedninger, “ville”, gudløse og annenrangs mennesker.

I tråd med Den Ene Sanne Tro og Lære gikk europeere kledd i heldekkende klær som skjulte det meste av kropp og hud. Indianere levde i tråd med verdiene frihet, selvbestemmelse og mangfold, og gikk kledd etter klima, værforhold, individuelle ønske og behov. Europeisk kultur og religion undertrykket kvinner og gjorde dem til mannens eiendom. I indiansk kultur levde kvinner i likeverd og frihet. Europeeres oppfatning av indianske kvinner som “ horer” som “byr seg frem”, førte til massevoldtekter og gruppevoldtekter av indianske kvinner og jenter.

Indianerne opplevde å være en del av naturen og alt som er, hvor planter og dyr er våre brødre og søstre som skal behandles med stor respekt. Europeerne oppfattet (hvite) mennesker som eneherskere over naturen, hvor planter og trær kun har nytteverdi som fyringsved og bygningsmaterialer, og dyr som kjøtt og matvare, eventuelt underholdende jakt. Etterhvert som europeerne økte i antall og ble i flertall i stadig flere områder, utsatte de indianerne for økt terror og grusomheter, med mål om å spre frykt og fortrenge indianerne bort fra områder hvite ønsket å overta. Europeernes rasisme overfor andre folkeslag førte til omfattende voldelige angrep og til utslettelse av hele indianske stammer, deres kultur og språk. Artsrasisme førte til nær utryddelse av flere plante- og dyrearter.

Indianske grupper gjorde opprør mot de hvite, men ble brutalt slått ned både av den hvite befolkningen - men også av indianske ledere som trodde de ved å stoppe sine egne ville greie å bevare et demokratisk og fritt samfunn. 

Folkevandringen fra Europa til Amerika endte i masseutryddelse av det indianske folket og deres kultur, språk og levesett.

Var alle europeere som dro til Amerika kalde, onde mennesker som terroriserte og myrdet indianere? Nei. De aller fleste av dem begikk ikke selv aktivt kriminelle handlinger mot indianerne. De fleste så en annen vei og ville verken se eller høre om hva som skjedde, eller de forbeholdt seg retten til ikke å mene noe. Indianernes skjebne angikk ikke den vanlige hvite mann og kvinne. Undertrykkelse, forfølgelse, voldtekter, ran, drap og massakrer førte imidlertid til at indianerne ble borte og nytt land frigjort for den hvite mann, noe som for mange innvandrere betydde muligheter for materiell gevinst. Dette var god grunn til å lukke øyne og ører og tie stille om den etniske rensingen som ble utført mot det indianske folket.
Europeerne som dro til Amerika opptrådte som barbarer. Men de var ikke onde, de visste bare ikke bedre. De hadde vokst opp i totalitære regimer uten menneskerettigheter og visste ikke hva demokrati og frihet var, heller ikke hva som skulle til for å skape det eller opprettholde et allerede eksisterende demokrati skapt av andre. De levde før reformasjon og opplysningstid hadde utfordret dem lenge nok til at varige endringer kunne skje med deres rasistiske menneskesyn, psykopatiske gudebilde og totalitære samfunnssystem. De var uopplyste barn av sin tid, som i et nytt land fikk stor frihet.

Mens den hvite manns krig mot og utryddelse av det indianske folket pågikk, var det også interne kriger mellom grupper av utvandrede europeere. De sloss mot hverandre og levde i generasjoner under rettsløse, ufrie forhold lignende de samfunnsforhold de hadde flyktet ifra i Europa. Noen var likevel blitt inspirert av indiansk levesett og kjempet for å utvikle samfunnet i retning av demokrati. Kristendommen gikk gjennom reformer og opplysningstid. Gradvis ble Det Nye Amerika for utvandrede europeere mer fritt og demokratisk å leve i, i retning av det samfunn indianerne en gang hadde. USA ble et foregangsland for resten av verden og inspirerte blant annet gjenværende befolkning i Europa til selv å utvikle demokratier. En inspirasjon som i første omgang førte til fransk og russisk revolusjon. Arbeiderklassen i Europa fikk stemmerett og Det kommunistiske Arbeiderparti valgte Stalin som leder, Det sosialistiske Arbeiderparti valgte Hitler. Begge avskaffet et gryende demokrati og gjorde seg selv til eneherskere straks de kom til makta, og startet omfattende jødeutryddelser hvor Hitler var den mest effektive. Da Amerika (USA) gjorde slutt på 2.verdenskrig og reddet Europa fra seg selv, og folket våknet og så hvilke grusomheter deres blinde tro på Hitler hadde vært med på å utføre, da først fikk demokratiet bedre grobunn og mulighet til å utvikle seg i de vest-europeiske land.

I vår tid skjer en ny stor folkevandring. Denne gangen fra islamske udemokratiske land, - til Europa og Amerika; land med fred og frihet. Bakgrunnsforholdene for den nye folkevandringen er den samme som den forrige: Man flykter fra politiske og religiøse totalitære regimer preget av undertrykkelse, forfølgelse, terror, kriger og fattigdom.

Spørsmålet man nå kan stille seg er: Greier muslimer som nå kommer til Europa og Vesten, å tilpasse seg vestlige samfunns levesett, eller gjør de som europeerne gjorde i møte med indianerne; utsletter det demokratiske og frie samfunnet de kommer til og gjenskaper de samfunnsforhold de flyktet ifra?

La oss se hva følgende sammeligning av de to folkevandringene viser:
Vestlige land har frem til nå møtt muslimske flyktninger med stor gjestfrihet, toleranse og åpenhet. Nyankomne flyktninger får sted å bo, mat og velferdsgoder som samfunnet de kommer til har, slik at de kan intergreres og leve sammen med de innfødte. Slik indianerne trodde om europeerne, tror folk i vestlige land at muslimer er som dem selv. Vestlige lands ledere oppfordrer sin befolkning til å være rause og inkluderende og ta imot muslimer med åpenhet og respekt. “Ikke alle er lurendreiere, løgnere og voldsmenn, vi må ikke dømme alle utfra det noen få gjør, vi må vise dem tillit”. Det viser seg imidlertid at etterhvert som muslimer blir flere, velger de å flytte sammen og danne islamske parallellsamfunn lik dem de flyktet fra. Stadig flere bydeler/områder er forbeholdt muslimer og livsfarlig for vestlige å bevege seg inn i, og hvor islamske samfunnslover gjelder juridisk såvel som moralsk.

I vestlige land er det rom for et mangfold av religioner og livssyn, noe som er grunnleggende i et demokrati. Muslimer tror fast og blindt på sin Ene Sanne Tro og Lære, islam, hvor de ser seg selv som rettroende og gudfryktige, mens vestlige ikke-muslimer ses på som vantro, ureine hedninger. De vestlige lands menneskesyn likestiller alle mennesker, uansett rase, religion og seksuelle legning, mens man innen islam ser de vestlige og annerledesmenneskene som gudløse, annenrangs mennesker.

I tråd med Den Ene Sanne Tro og Lære, ikler muslimer seg i heldekkende klær/hodeplagg som skjuler det meste av kropp og hud, mens vestlige mennesker i tråd med individuell frihet og mangfold, går kledd etter klima, værforhold, personlig ønske og behov. Islamsk kultur og religion undertrykker kvinner og gjør dem til mannens eiendom. I vestlig kultur er kvinner likestilt menn, selvstendige og frie. Muslimers oppfatning av vestlige kvinner som “ horer” som “byr seg frem” og “har sex hver dag”, medfører idag massevoldtekter og gruppevoldtekter av vestlige kvinner og jenter.

Vestlige land har lovfestede rettigheter for dyr, samt et bevisst miljøvern, selv om det ennå er langt frem til den forståelse indianerne hadde, om at vi alle er en del av naturen og alt som er og at alt liv skal møtes med respekt. Muslimer står imidlertid enda lenger fra det indianske forståelsen enn den vestlige mann og kvinne: Islamske land ligger i golde ørkenområder hvor knapt noen plante kan leve, og miljøvern er fraværende. Dyr ses på som mat eller noe som kan brukes til forlystelse.

Som sammenligningen her viser er det påfallende mange likheter mellom tidligere europeeres utvandring til Amerika, og nåtidens muslimske utvandring til Europa/Vesten. Historien viser at forskjellige og motstridende verdier, menneskesyn og samfunnssystemer mellom folkeslag, skaper konflikter og fører til at et sammfunnssystem må gi tapt i møte med et annet. Demokrati må gi tapt i møte med totalitært regime.

Et økende antall muslimer som kommer til vestlige land, søker nå å gjenskape de islamske totalitære samfunnsforhold de selv har flyktet ifra, i stedet for å tilpasse seg vestlig samfunn og levesett. I den vestlige befolkning fører disse forhold til stigende uro for å miste demokrati og frihet, og flere ønsker nå å sterkt begrense muslimsk innvandring og den rasisme og artsrasisme deres gudssyn, menneskesyn og samfunnssystem medbringer. Men i likhet med de indianske ledere, velger vestlige ledere hardnakket å møte innvandrere med åpenhet, toleranse og inkludering, i den tro at de er like oss og ønsker å leve i demokratiske samfunn som vi gjør. Myndigheter i Vesten slår hardt ned på egne innbyggere som gjør opprør mot innvandring, eller som oppfordrer til å gjøre noe med de svakheter demokratiet har og som tidligere har vist seg å føre til dets utslettelse. Vestlige medier er politisk korrekte og spiller på lag med sine lands ledere, virkeligheten ties dermed ihjel i nyhetsbildet. Det vestlige folket lulles inn i en forestilling om at alt er bra og som det skal være.

Er alle muslimer som kommer til Europa og Vesten kalde, onde mennesker? Nei. De aller fleste av dem begår ikke kriminelle handlinger mot de vestlige. Men de forholder seg passivt til det, ser en annen vei, later som ingenting, eller forbeholder seg retten til ikke å mene noe. Den vold som skjer mot vestlige mennesker angår ikke den vanlige muslimske mann og kvinne. Terror, voldtekter, ran, drap og massakrer utført av muslimer skaper imidlertid frykt i den vestlige befolkning, som flytter bort fra områder som oppleves usikre og farlige. Dette gir muligheter for ikke-voldelige muslimer til på lovlig vis å overta boligområder, forretnings/næringsvirksomheter og dermed få materiell gevinst, noe som gir god grunn til å lukke øyne og ører og tie stille om den urett som skjer.

Muslimer som kommer til Europa og Vesten er barn av sin tid. De er vokst opp i totalitære regimer uten frihet eller menneskerettigheter og vet ikke hva demokrati er, eller hva som skal til for å skape et eller opprettholde et allerede eksisterende skapt av andre. Islam har ikke gjennomgått noen reformasjoner eller opplysningstid, muslimer har derfor ikke gjennomgått utfordringer lenge nok til at det har kunnet skje varige, grunnleggende endringer av deres rasistiske menneskesyn, psykopatiske gudebilde og totalitære samfunnssystem.

I møte med de europeiske innvandrerne var de indianske lederne tro mot sine demokratiske verdier, - selve grunnlaget for at hvert enkelt menneske skulle kunne leve sitt liv i frihet og fred. Indianerne gikk utfra at de hvite som kom til landet ønsket det samme som indianerne - å leve i et fritt, demokratisk samfunn - og at de dermed med tiden ville tilpasse seg indiansk levesett. De indianske lederne nektet å se demokratiets svakhet i øynene; - at innvandrere som bringer med seg grunnleggende verdier som er uforenlige med de demokratiet bygger på, vil kunne ødelegge det hvis de får frihet og demokratiske rettigheter. De indianske ledernes holdninger førte til hele sitt folks undergang.

Vil historien nå gjenta seg? 

Vil demokratiet gå under enda en gang?
Verner vi så lite om demokrati, frihet og trygghet at vi er nødt til å miste det for å kunne se og verdsette det igjen?
Vil vi på nytt måtte kjempe i et par hundre år mot undertrykkelse, forfølgelse, terror, kriger og fattigdom for å få tilbake demokrati, menneskerettigheter, individuell frihet og mangfold?
Hvis noe så meningsløst skulle skje, hva kan hjelpe oss gjennom den neste tiden når det går opp for oss hva som er i ferd med å skje? Hva kan vi tro på når demokratiet forvitrer og friheten begrenses stadig mer? Hva gir mening i en slik tid?

Sett i et åndelig perspektiv kan vanskeligheter og lidelser være krevende øvelser som kan utvikle mennesker til å få større visdom og innsikt, mer medfølelse og en dypere og sterkere kjærlighet til alt som er.
Kanskje enkeltmennesker, og også deler av menneskeheten kollektivt, må utsettes for tap og lidelse for at individer og samfunn iblant oss skal få mulighet til å kunne utvikle seg og vokse personlig og åndelig? Slik europeerne som dro til Amerika utviklet et demokratisk og fritt samfunn på bekostning av at hele den indianske sivilisasjonen gikk under? Kanskje det er dette som har skjedd med flere tidligere høyere utviklede sivilisasjoner? At de har blitt invadert av barbarer og gått under - for så, som fugl Fønix, gradvis gjenoppstått i ny form ved at barbariet utvikler seg og endres innenfra?

Kanskje vi nå i vår tid på samfunnsnivå opplever en ny døende fugl Fønix, hvor det vestlige demokrati og levesett går under, men vil senere igjenoppstå i ny form ved at islam over generasjoner går gjennom reformasjoner og opplysningstid?

Man kan likevel spørre seg hva hensikten med dette vil være, med tanke på alle folkeslag, språk og kulturer som for alltid forsvinner hver gang en sivilisasjon går under. For ikke å snakke om Jordas plante- og dyreliv - selve grunnlaget for å kunne leve på denne planeten, og som allerede er sterkt truet; - vil dette greie å overleve en ny tid med enda sterkere artsrasisme?

Jeg sier som Leonard Cohen sa da han av sin manager var blitt frastjålet alle sine penger og fikk det utfordrende og vanskelig: “Jeg anbefaler det ikke som en åndelig øvelse”.