Aviser i Norge - hvor blir det av mangfoldet?

Det er et faktum at i Norge dominerer og kontrollerer sosialister og kommunister media. Så og si alle aviser forfekter samme virkelighetsoppfatning og formidler ensidig nyheter i tråd med denne. Det er grunn til å spørre: Hvorfor i all verden skal vi lesere lese flere norske aviser? Alle sier jo det samme! Skal den norske befolkning få mer nyansert informasjon om hva som skjer i verden, må vi gå til utenlandsk presse.

Journalister i Norge er uroet for fremtiden, nedskjæringer og nedleggelser. Det er ikke til å undres over, men kanskje de bør gå litt i seg selv? Det viser seg at over 50% av alle redaktører for aviser og magasiner her i landet stemmer politisk rødt, og at så og si alle redaktører for storaviser og svært mange lokale aviser i Norge er sosialist-kommunister. De fleste av redaktørene som ikke stemmer rødt, arbeider for annet enn aviser. Aviser dette gjelder er selvfølgelig de "gamle" sosialist-kommunistiske avisene Klassekampen, Ny Tid, RA og BA, men også konservative aviser som Aftenposten, Bergens Tidende og Morgenbladet er blitt sosialistiske, og den liberale avisen Stavanger Aftenblad ble politisk rød en gang på 70-tallet.
Undersøkelsen viser videre at 64% av alle journalister her i landet stemmer politisk rødt, mens rundt 18% stemmer konservativt blått. Resterende har ingen politisk mening, de skriver for interiør/hageblader, bil/båtmagasiner, sport o.l. Det rare er at de aktivt politisk røde avisjournalistene selv er svært overrasket over at de representerer det store flertallet: De trodde de var i sterkt mindretall og jobbet som kritiske journalister mot (regjerings)makta, kapitalismen og markedskreftene! Realiteten er i stedet det stikk motsatte; de fleste av de er konforme, systemtro og ivaretakende overfor vår nåværende regjering bestående av en liten maktelite, samt vårt statskapitalistisk system.

Man kan undres over at så mange journalister ukritisk står på den politiske venstresiden. Hva kan årsaken være? Kan noe av grunnen ligge i holdningene som formidles ved utdanningsinstitusjonene? Skal vi se, hvilke politiske holdninger dominerer ved disse institusjonene? Javisst, det er de.......sosialist-kommunistiske. Så og si alle foreleserne ved journalistutdanningen har sosialist-kommunistisk ståsted.... og faktum er at dette gjelder også ved den allmenne lærerutdanningen. Begynner vi å se et mønster her? Kan det være at journaliststudentene lærer at ensidighet er mangfold, og at en statskontrollert presse er demokrati? Og at frihet og kritisk journalistikk er å mene det som Partiet mener?
Eller kan grunnen til at de fleste journalistene er politisk røde være den at liberale og konservative journalister ikke får jobb? Eller mister jobben?

I undersøkelsen viste det seg at INGEN journalister og slett ingen redaktører hadde et liberalt politisk ståsted. Ingen. Dette enda de liberale partiene Venstre og Fremskrittspartiet samlet har en oppslutning i det norske folk på rundt 25-30% (vi får se etter valget). Når media så til de grader overrepresenterer sosialist-kommunistene i Norge, burde det da ikke i det minste være EN storavis som representerer den liberale tredjedelen av den norske befolkningen? De konservative partiene Høyre og Krf har også støtte i befolkningen tilsvarende de liberale partiene, burde det ikke også være en storavis som fremmer disse menneskenes verdier og virkelighetsoppfatning?
Hvorfor utestenges store deler av den norske befolkningens verdier og oppfatninger i norske medier?

I liberalismen har man FRIHET som grunnleggende verdi, mens denne verdien er totalt fraværende i sosialist-kommunismen, det nærmeste man kommer der er "frihet under statlig ansvar". Man kan bare tenke seg hva dette har av betydning for norsk media. Hvordan kan man snakke om en fri norsk presse når verken redaktører eller journalister har frihet som grunnleggende verdi?

For kort tid tilbake kom det frem i lyset at vår røde regjering lønner rundt 2000 (ja, to TUSEN) kommunikasjonsrådgivere som hver dag sitter og siler all informasjon du og jeg og resten av den norske befolkningen skal få - gjennom norske medier. Informasjon holdes tilbake, forvrenges eller forstørres, usannheter bløffer og direkte løgner spres til nøye utplukkede tidspunkter, saker ties ihjel og manipulasjon råder. Media i Norge ligner med dette fryktelig mye på media man finner i totalitære regimer. Men......det stemmer jo ikke, for vi er jo et demokrati, ikke sant?

Likevel: Når hele media i Norge styres av en politisk oppfatning, og for det meste av ett enkelt parti, er det grunn til å rope varsko. Etter min mening er dette alarmerende, og gir grunn til stor bekymring særlig med tanke på å bevare demokratiet. Jeg leser at vår nåværende politisk røde kulturminister i disse valgtider går ut og påstår at den politisk røde avisen RA vil kunne bli lagt ned hvis det blir blå regjering. Hvorfor er hun bekymret for at en av alle de sosialistisk-kommunistiske avisene her i landet skal legges ned? Burde hun ikke heller bekymre seg over at de konservative og liberale avisene vi hadde i Norge tidligere er overtatt av redaktører og journalister som ensidig fremmer sosialist-kommunistisk virkelighetsoppfatning? Burde hun ikke heller spørre seg hvor det har blitt av mangfoldet og demokratiet, åpenheten og friheten i norske medier? 

Ensidighet i norske medier fører til mangel på eller unyansert informasjon noe som skaper mangel på refleksjon blant lesere, og over tid fører dette til fordumming av befolkningen. Man ender opp med å få et folk som stort sett bare leser tabloidaviser med store bilder, sjokkerende overskrifter og lite tekst. Men uopplyste mennesker er lette å lede, og kanskje det er hensikten?
Siden 1970-tallet har sosialist-kommunistene overtatt og kontrollert TV og aviser i Norge, noe som har ført til de tilstandene vi har fått idag i norske medier. Dette har vært å gå imotsatt retning av det å utvikle et fritt, demokratisk og mangfoldig samfunn hvor man søker å fremme selvstendig tenking. Målet har istedet vært å få makt og å kontrollere det norske folk sine tanker og holdninger og på den måten sikre seg enda mer makt. Det er all grunn til å stille spørsmål om vi i Norge idag overhodet har en fri presse. Eller demokrati for den saks skyld.

Vi får tro at det etter valget til høsten blir et regjeringsskifte, slik at vi forhåpentligvis med tiden kan komme ut av denne kvelende sosialist-kommunistiske ensidigheten, samt samrøren mellom regjering, statsbyråkrati og media.
Det er å håpe på at det i kjølvannet av en blå regjering i Norge kan vokse frem et mer utviklet og fritt demokrati, og at dette også vil føre til en fri norsk presse hvor man som leser vil kunne finne aviser som gjenspeiler hele det norske folks verdier og oppfatninger, dvs at det igjen utgis storaviser som fremmer både konservative og liberale verdier og synspunkter.