Om å svare ondskapen

Ved noen grunnskoler i Norge lar man være å undervise elevene i jødeutryddelsene som skjedde under 2. verdenskrig. Dette skjer fordi noen muslimske elever protesterer mot lærerne og lager mye bråk og uro i klasserommet hver gang temaet berøres. De har lært hjemme eller av imamer at jødeutryddelsene aldri har skjedd, at det er en myte. Lærerne velger å gi etter for disse fascistiske holdningene, de tar jødeutryddelsene ut av pensum og lar være å fortelle elevene om en av de mest grufulle hendelser i menneskehetens historie.
Å høre at dette skjer i Norge; det er skremmende. Når man vet hvilket enormt jødehat som finnes og til stadighet holdes levende i den muslimske verden, skulle man tro at det særlig ovenfor muslimer ville det være særs viktig å informere de om disse historiske fakta, og heller påpeke at det er muslimene selv som lever i vrangforestillinger og tror på myter.

Disse holdningene muslimske elever her viser, kan kanskje sammenlignes med enkelte andre menneskers religiøse trosoppfatninger angående for eksempel Jordens historie, hvor man hevder at Jorda kun er 6000 år gammel og at fremstillingen av Jordas historie som blir lært elever i skolen, er feil. Men jeg har ennå ikke hørt at lærere lar være å undervise i evolusjonshistorien eller i annen histore av hensyn til disse trosoppfatningene. Tvert imot. Lærere og utdanninginstitusjoner har i stedet sett det som svært viktig å opplyse mennesker om de reelle fakta rundt Jordas historie, - og nærmest latterliggjort mennesker som tror noe annet. Men dette gjelder selvfølgelig enkelte kristnes tro........og de er det tillatt å mobbe og latterliggjøre, "det må de tåle" i folkeopplysningens og ytringsfrihetens land. Men for muslimer er det tydeligvis en helt annen holdning som gjelder. Ovenfor de gjøres faktisk det motsatte; man tillater at de fritt ytrer fascistiske holdninger og deres vrangforestillinger blir ikke utfordret, men får støtte ved at fakta blir tatt ut av pensum. Man skulle tro man var i et muslimsk land.

En annen grunn til at jødeutryddelsen blir tatt ut av pensum i norsk skole kan selvfølgelig også være at noen lærere deler disse muslimske elevenes overbevisning.

Jeg undrer; hvorfor gjør man ikke noe med dette i Kunnskapsdepartementet? Kan det ha noe med holdningene der også å gjøre? Vår nåværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen var tidligere finansminister. Dengang kunne man på tv og i aviser se hun gå i demonstrasjonstog sammen med islamister, fascister og kommunister, de har som kjent samme oppfatning av jødene. Hun gikk under fanen: "USA og Israel - ondskapens akse".
Sett i lys av dette er det kanskje ikke så rart at man på enkelte norske skoler tar jødeutryddelene ut av pensum?
Media støtter opp om vår regjerings politikk og skriver lite og ingenting om dette som skjer i norske skoler......under begrunnelsen at det å skrive om muslimers fascistiske og rasistiske holdninger vil kan hende skape rasisme mot muslimer .......
Man velger i stedet å lukke øynene for et stadig økende jødehat, - til forveksling likt det som skjedde i tiden før 2. verdenskrig.
Den siste verdenskrig tok slutt i 1945. Jødehatet tok aldri slutt. Siden de grufulle hendelsene som skjedde under krigen ble så tydelige og klare for alle, var det i tiden etterpå ikke rom for å vise jødehat. Man måtte skjule det, og kalle det et navn slik at det hørtes ut som det var noe annet. Idag kan man for eksempel kalle seg Palestina-venn og aktivt vise sitt jødehat, samtidig som man fremstiller seg selv som fredsaktivist. Og man får både økonomisk og moralsk støtte fra norske myndigheter.

For å bidra til å huske, vil jeg her dele en visdomshistorie. Den er hentet fra boka "Livet er som et banantre":

En gammel rabbiner var på vei hjem fra synagogen i Hitler-tidens Tyskland. Han var bekymret over det som skjedde og fryktet at fremtiden ikke ville bli enkel. Da han krysset en åpen plass, møtte han to unge nazister. Den ene hadde hendene lukket, som om han bar på noe veldig verdifullt. En liten fjær falt ut av hendene hans og dalte langsomt ned på bakken. De to unge mennene stengte veien for rabbineren, og den ene spurte spottende:
- Hva tror du jeg holder i hendene mine, gamle mann?
- Det er ikke vanskelig å se, svarte rabbineren, du holder en liten fugl i hånden.
- Ja, svarte den unge mannen, men er fuglen død eller levende? Svarer du riktig, skal det ikke skje noe, verken med deg eller menigheten din.
Han smilte ondskapsfullt.

Rabbineren skjønte at svaret ville bli galt uansett. Sa han at fuglen var levende, ville naturligvis gutten klemme fuglen i hjel med hendene. Svarte han at den var død, ville fuglen bli sluppet fri. Rabbineren visste at hvis han svarte at fuglen var død, ville han iallefall ha spart fuglens liv. Seg selv og menigheten kunne han nok ikke spare. Hvis ikke......
Rabbineren møtte blikket til den unge nazisten.
- Du spør om fuglen er død eller levende, sa han. Svaret ligger i dine hender.